Henrykkelse fra dypet
Finnmarksløpet 1000 km 2007

Foto: NRK

En oppsummering

Lørdag 17. mars 2007 kl 1215 klatret hundespannet mitt opp de siste tunge bakkene og trippet på slitne bein inn mot Alta sentrum. Hundrevis av mennesker var samlet i gatene for å bivåne Finnmarksløpets premieutdeling da vi forstyrret den nøye planlagte sermonien med vår ankomst. Nøyaktig etter kjøre/hvileplanen som jeg hadde laget tidligere i vinter. Til toner av "Vangelis" passerte hundene, litt nærvøse for alt oppstyret, under målseilet og kunne endelig ta imot hyllest for sin fantastiske innsats. Allerede i flere timer hadde jeg latt sterke følelser skylle over meg av ærbødighet og kjærlighet til de ufattelig sterke og modige hundene mine. Å bli tatt imot på en slik uvirkelig måte ble i drøyeste laget for meg. Underleppa skalv da jeg stanset sleden og gikk fram for å takke dem for turen. Oberst, Brutus, Hydra, Råkji, Loomis, Fenwick, Meier og Commander viftet med de buskete halene og tok imot snackepølsen jeg ga dem.

Løpet passerte i revy da jeg klemte rundt dem og rusket i lodne pelser. Det hadde vært så mange opplevelser vi hadde hatt sammen. Jeg husket den uvirkelige historien som damen jeg hadde i sleden fram til restarten fortalte meg, og som jeg stadig tenkte på under løpet. Soloppgangen over Gallok, hvor rypene satt i trærne og kikket på oss da vi passerte, var et høydepunkt. Nordlyset som flakket over oss da vi tok en pause og bare lå og kikket på himmelen på den lange etappen fra Levajok til Skippagurra, kilte enda sinnet. Suset over furukronene da vi spiste lunsjen vår og rullet i snøen i Pasvik likeså. Jeg mintes hundenes elleville glede over glatte og gode spor med stor fart og mange svinger, hvor jeg hadde min fulle hyre med å holde meg på sleden. Jeg så for meg den enslige reinen som stod ved sporet og ønsket oss velkommen vil Neiden, og elgkua som satte fart i spannet på Altaelva før målgangen. Sterke øyeblikk alt dette, men der var også tunge og slitsomme stunder. Med fryktelige forhold over Gaissene beklaget jeg ovenfor hundene at jeg hadde tatt dem med på dette. Da regnet plasket ned i Sør-Varanger og kulingen kastet seg over oss på Tanaelva hadde vi nedturer. Vi slet i alle de lange og tunge bakkene som vi knapt trodde fantes i Finnmark. Men alt dette lå bak oss. Nå kunne vi bare nyte øyeblikket og gleden over å ha lykkes. For vi hadde fullført det 1047 km lange Finnmarksløpet med raskets løpstid av samtlige 38 hundespann. Vel hadde vi hvilt mye, men farten vi hadde holdt i sporet kunne ingen matche. Selv ikke vinneren, Tore Bergby. På de fire siste etappene hadde vi raskest løpstid av alle. Det fortalte meg at vi hadde gjennomført løpet på hundenes premisser og med overskudd i spannet. Av fem toåringer blant de fjorten hundene fullførte fire av dem.
Vi hadde unngått uhell og alvorlige skader og hadde fått masse skryt av veterinærene på alle sjekkpunktene for friske og velhydrerte hunder. Jeg var lei meg for at ikke Falcon, Zemic, Luka, Lyng, Bjørne og Johansen også kunne få oppleve målgangen i Alta. For de hadde alle sammen virkelig bidratt til suksessen. De fire førstnevnte måtte settes igjen fordi de ble trøtte og ikke orket mer. Det synes jeg var en ærlig sak, og de fikk selvfølgelig slippe. Bjørne falt nederst i en bakke og slo skulderen sin og ble stiv. Johansen snappet snø i sporet og snublet og ble halt. Felles for dem alle var at de gjorde sitt beste for meg.

Det å bli nr. 15 i det lange Finnmarksløpet er jeg virkelig stolt av, men aller stoltest er jeg av den felles innsatsen som hundene og teamet la til grunn. Ann-Kristin og Anders som disiplinert og full av iver la til rette for best mulig hvile for meg og hundene. Deres innsats var avgjørende, og jeg kunne ikke ha klart meg uten dem.

Slik opplevde jeg i korte trekk Finnmarksløpet 2007. Det jeg først og fremst sitter igjen med er en dyp respekt for hundene mine og en ydmykhet for deres prestasjoner som er vanskelig å beskrive.

Alta-Skoganvarre (innledninger)

Gi noe, og du får noe igjen. Åpne dører, og dører åpner seg for deg. Dette er en leveregel som er enkel i prinsippet, men som ikke alltid er så enkel å følge. Mye handler om kjemi, følelser og spontanitet. På etappen fra Alta sentrum og frem til restarten i Sorrisnieva opplevde jeg at min glede og spenning foran den lange sledereisen gjorde at jeg fortalte om noen personlige opplevelser til damen jeg hadde i sleden. Egentlig var jeg ikke så dyptgående, men responsen jeg fikk fra henne var at hun selv fortalte meg en historie fra sitt liv. En gripende fortelling om tragedie som gikk over i uvirkelig glede, og som fikk stor betydning for familien hennes. Vi snakket sammen hele turen, som varte omtrent èn time, og jeg opplevde det som en veldig snill stund. Noen øyeblikk å ta vare på og som jeg tok fram flere ganger i løpet av den uken jeg hadde foran meg.

Restarten var et lurveleven uten like. Etter å ha kjørt med ti hunder fram til omstarten var det å få inn de fire siste hundene og bytte til den ferdig pakkede konkurransesleden. Jeg hadde ventet med å sette inn de to heiteste, og de to lånte hundene til omstarten, og det angret jeg ikke på. Mens vi ventet på å komme igang så jeg at flere av hundene fikk problemer i all opphisselsen. Flere av de fem to-åringene i spannet skalv i alt oppstyret og det varme været, tydelig preget av sin uerfarenhet med løpskjøring.
Etter kun noen få hundre meter fortod jeg at 100-mila ville kunne by på flere utfordringer enn jeg hadde sett for meg. 50-60 spann hadde kjørt ut foran meg og brutt opp sålen i sporet, slik at underlaget ble som sukker å kjøre i. Fryktelig tungt og ubarmhertig for hundene, og psykologisk slitsomt for meg som stod bakpå sleden og så på elendigheten. Hundene slet med å få fraspark i grøten, noe som kostet ekstra med krefter. 2-3 plussgrader gjorde det ikke lettere for de store og godt pelsete hundene mine.
I det hele tatt ble den første delen av Finnmarksløpet en ganske sjokkartet opplevelse. Jeg måtte bare prøve å puste rolig og la hundene jobbe seg fremover og håpe på at forholdene skulle bli bedre etter hvert. Dessverre skjedde det ikke med det første. Etter at jeg hadde passert det lille vannet innenfor Detsika kom den første diarèspruten fra en av hundene. En tynn gulgrønn ståle av suppe rett ut av baken på Luka. Like etter skjedde det samme med Fenwick. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg, og de negative tankene fikk overtaket et øyeblikk. Kunne løpet, som jeg hadde forberedt meg til så lenge, være over allerede før det var kommet skikkelig igang?
Jeg opplevde at det gode trykket fra spannet, som jeg hadde følt så mange ganger på trening i vinter, ikke var der. Vi sèg sakte fremover, men det gikk tregt og urytmisk. Flere spann i 50-milsklassen kjørte forbi meg i bakkene oppover mot Jotka. Det var deprimerende, men jeg måtte bare innse at slik var det og bare være tålmodig.
På Jotkavannene ble jeg forbikjørt av May Conny Johansen og Dag Torulf Olsen. Da de passerte var vi inne i et område med ufyselig sukkergrøt og spannene gikk ulidelig sakte. Begge utrykte sin frustrasjon sedvanlig entydig og direkte, som finnmarkinger ofte gjør. Det kom en rekke kjente og kjære gloser fra nord i landet. Ikke noe unødig snikksnakk og omgåelse av poengene.
På Jotka stoppet jeg spannet på høyre side av sporet og sparket ned ankeret, for å få godt feste. I sleden hadde jeg 5 liter vann som jeg hadde blandet 2 kg kjernet storfevom i. Dette serverte jeg til hundene, og alle som èn drakk de den halve literen med suppe. Jeg lot dem få en liten hvilepause, men det tok ikke lang tid før de satte i en helvetes skriking for å komme videre når de så de andre spannene passere. Vi kom igang igjen etter 25 minutter og jeg føle med èn gang at den lille serveringen med væske hadde gjort hundene godt i varmen. Jeg fikk mer trykk, farten gikk litt opp, og vi ble ikke forbikjørt mer. Likevel opplevde jeg turen over fjellet som slitsom og utfordrende og jeg fikk ingen tid til å oppleve naturen rundt meg.
Tiden gikk med til å forsøke å gjøre turen lettest mulig for hundene. Jeg prøvde så godt jeg kunne å styre sleden på siden av de dype gropene i sporet, slik at spannet ikke skulle ramle nedi. Det ble mye riv og røsk i sleden når den bikket ned i hullene og måtte lempes opp igjen.
Den tynne diarèen som jeg så tidlig på etappen forsvant etter Jotka, av en eller annen grunn. Jeg oppfatter det slik at de to hundene som hadde diarè var svært stresset i begynnelsen av løpet, og ble løs i magen. Etter hvert roet de seg og fikk ny væske i kroppen, som de heldigvis beholdt.
Jeg husker egentlig ikke så mye av strekningen mellom Jotka og Skoganvarre. Den var i det hele tatt begivenhetsløs. Det gikk på å konsentrere seg om å gjøre en jobb med å få hundene over fjellet. De fryktede bakkene ned mot Skoganvarre var enkle å forsère i år, da det var mye snø og lite is og stein i sporet. Jeg var glad da jeg kom inn til sjekkpunktet etter 113 tunge kilometer. Jeg hadde planlagt å bli her i 5 timer, men mens jeg lå i soveposen og slappet av bestemte jeg meg for å ligge 2 ekstra timer. Turen over hadde vært tøff og 100-mila var så vidt kommet igang. Skulle jeg få med meg flest mulig hunder til Kirkenes og tilbake igjen måtte jeg gi spannet ekstra hvile allerede nå. Jeg ble 7 og en halv time i Skoganvarre.

Skoganvarre-Levajok (overbevisninger)

I grålysningen søndag morgen gjorde jeg klar spannet til avreise. Jeg brukte en hel time på å smøre potene med Streptolin og sette sokker på de 14 hundene før jeg kom meg av gårde. Fra campingen går sporet i skogen sørover langs foten av fjellet, før det svinger østover og opp de bratte bakkene mot Gaissene. På denne første delen av etappen var sporet fint å kjøre på. Sålen var relativ hard og jeg måtte holde skutermatten nede for at hundene ikke skulle gå for fort. Men etter hvert som jeg kom opp i høyden begynte det begredelige marerittet på nytt. Sålen forsvant og sukkersnøen overtok. Det ble umulig å sparke for å hjelpe hundene fram da foten med en gang forsvant ned i underlaget uten å få tak. Dermed ble jeg for det meste stående inaktiv på sleden og se hundene kravle seg framover i elendigheten.
Vel oppe på fjellet kom en rev gående mot oss ved siden av sporet. Da den oppdaget oss dreide den litt unna, men den ble ikke redd og stakk av. Den bare travet videre mens den holdt øye med oss på avstand. Kanskje den har gode dager nå under Finnmarksløpet. Når kjørerne snacker hundene sine blir det ofte liggende igjen rester av mat langs sporet og reven er nok ute for å sikre seg godbiter. Selv hadde jeg mye forskjellig snadder til hundene i sleden. Det var snackepølser av kjøtt, slakteavfall, kylling og laks. Biter av kvernet storfevom, tynne frosne skiver av 3-kilos laks, samt biter  av kyllingfett. Det er viktig å ha en rikholdig meny å tilby hundene underveis. Ofte er det hunder som vegrer seg for å spise når de blir slitne, og da er det greit å ha litt forskjellig å by dem. Jeg hadde aldri problemer med å få hundene til å spise under løpet. Etter sjekkpunktene venter jeg ca 3 timer før jeg gir hundene en snack, deretter får de ny snack hver andre time. Jeg gir dem ca 200-300 gram hver gang, noe som tilsvarer ca 800 - 1000 kcal, avhengig av hva de får. Forskning har vist at en hund i arbeid forbrenner ca 400 kcal i timen, avhengig av intensitet, og dette må erstattes regelmessig. I tillegg får hundene i seg vann gjennom snackingen. Kjøtt og fisk inneholder mer enn 50 % vann og maten hjelper således mot dehydrering. I tillegg snapper hundene snø i sporet dersom de blir tørste eller opphetet. Kald snø gir likevel lite væske og man kan ikke stole på at hundene får i seg det de trenger på denne måten. Våt snø inneholder vesentlig mer vann og min erfaring gjennom løpet var at hundene fikk i seg en stor del av vannbehovet på denne måten.
Etter hvert begynte jeg å passere andre hundespann. Det gikk sakte med de siste spannene i 50-milsklassen under disse forholdene og det ble mange forbikjøringer for meg. Samtlige av kjørerne utrykte hva de syntes om det elendige sporet, men jeg har et inntrykk av at de alle var ved godt mot og i veldig fint humør.
Etter hvert begynte jeg også å ta igjen noen av 100-mils spannene. Tyske Sylvia Furtwängler og hundene hennes hadde store problemer allerede tidlig på etappen. Da jeg passerte så jeg at hun hadde en hund i sleden og det var tydelig at hundene ikke taklet det vanskelige føret. Jeg prøvde å oppmuntre henne, men da hun spurte hvor mange timer det var igjen til Levajok stivnet smilet hennes. "Jeg tror du kommer til å bruke 5-6 timer før du er der" svarte jeg. Faktum er at Sylvia brukte 8-9 timer fra det punktet vi møttes før hun kom fram. Da var hundene så reduserte at hun måtte bryte løpet.
Senere passerte jeg også tyskeren Thomas Hoffman. Thomas er en hyggelig kar og var i perlehumør da jeg svett og hesblesende skjøv sleden min forbi det lange spannet hans.
Utpå dagen var det flere av 50-milsspannene som hadde stoppet og tok pause ved sporet. Noen hadde store problemer med forholdene og varmen. Jeg hørte om hunder som ikke hadde tatt til seg næring og vann så langt i løpet, og som var tømt for krefter. Det var også hardtarbeidene hunder som hadde begynt å pisse rødt. En kjører hadde funnet fram Jervensekken sin og lå og sov da vi passerte. For meg som skulle kjøre helt til Kirkenes og tilbake igjen var det ikke særlig motiverende og se alle disse spannene så tidlig i løpet, men hundene mine gikk godt og holdt et bra driv over Gaissene og det var veldig inspirerende for meg.

Ca halvveis på etappen stoppet jeg og tok en liten pause. Jeg fòret hundene med Magne Østbyes snackepølse, og en bit halvfrossen laks. Selv satte jeg med på sleden og spiste litt av Ann-Kristins omhyggelig forberedte matpakke og drakk en halv liter XL1. Pausen varte ca 20 minutter. Vi dro avgårde mens lufta stod stille der oppe i 6-700 meters høyde.
Da spannet passerte det siste store vannet på fjellet og sporet bikket nedover mot Levajokdalen fikk jeg den første virkelig store naturopplevelsen i løpet. I tindrende solskinn åpnet den skogkledte dalen seg foran meg, mens sporet snirklet seg rundt bjørkelegger langs elva den lille mila ned til Tanaelva. Lederhundene mine kjente seg godt igjen og farten økte på. Jeg kjente igjen det gode gamle trykket fra hundene og riktig storkoste meg inn til sjekkpunktet Levajok.
Rett etter at jeg passerte under brua og kom ned på Tanaelva møtte jeg Kjetil Backen på vei østover mot Skippagurra. Det minnet meg på om at jeg var langt bak teten, men det kunne jeg ikke bry meg om nå. Jeg kjørte ikke for å vinne løpet og ble nødt til å tåle å se at de beste allerede var 7-8 timer foran meg i sporet.
30 kilo tunge Falcon er en hardtarbeidene hund når farten er lav. Inn til Levajok var han fryktelig sliten. Han datt sammen som en sekk i halmen, men heldigvis drakk han masse vann og spiste maten han fikk. Ellers var hundene i veldig fin form, noe også veterinærene kommenterte. Det ble jeg veldig oppmuntret av, men der var et lite skår i gleden. I løpet av etappen hadde hundene mistet mange sokker. I sukkersnøen sitter hundesokker dårlig og alle hundene manglet en eller flere sokker da jeg kom inn. Jeg hadde tatt for lett på det, fordi jeg ikke så for meg at føret ville skade potene i vesentlig grad. Jeg hadde derfor ikke erstattet mistede sokker. Det var en tabbe. Lyng, Fenwick og Råkji hadde noen stygge langsgående potesprekker mellom tredeputene. Jeg lyttet til veterinærenes råd og smurte potene med en desinfiserende salve. Resten av Finnmarksløpet erstattet jeg alle sokker som datt av innen rimelig tid og fikk ikke ytterligere problemer at dette slaget.
Handler Anders fortalte meg at jeg hadde fjerde raskeste tid på etappen. Jeg hadde brukt 7 t 39 min på de 88 kilometrene over fjellet, og det med en 20 minutters pause. Dette var riktig bra og når jeg visste at jeg fikk med meg alle 14 hundene videre ble jeg riktig så fornøyd. I henhold til kjøreplanen min skulle jeg ligge 7 timer i Levajok. Jeg så ingen grunn til å endre på det, og innvilget meg 4 timer på øyet. Jeg hadde reist ut fra Skoganvarre som nr 38 og siste hundespann på 100-mila og passerte inn til Levajok som nr 34.

Levajok - Skippagurra (I siget)

Levajok er stedet hvor 50-mila og 100-mila i Finnmarksløpet skiller lag. 8-spann klassen fortsetter oppover Tanaelva til Karasjok, mens 14-spannene reiser videre østover i vårt langstrakte nordligste fylke. I kveldsmørket satte spannet avgårde opp de lange og slake bakkene fra elva og inn på vidda igjen. Samtlige av hundene mine satte godt trøkk etter noen minutters oppvarming på Tanaisen. Oppover liene var føret og underlaget helt glimrende, noe det stort sett fortsatte resten av løpet. Det var blitt kaldere i lufta, med en nordvestlig kjølende trekk. Både jeg og hundene trivdes mye bedre nå som det var bedre arbeidstemperatur.
Foran meg i sporet hadde jeg Tommy Jordbrudal, som startet ut et par minutter før meg. Jeg holdt meg et stykke bak han til vi var kommet opp i høyden igjen før jeg passerte. Vi var nå kommet inn et et område som kanskje er det beste i Norge for sportsfiske. Sporet krysser over noen sagnomsuste fjellvann, nord for Sirbma og Tanadalen, og det var ikke fritt for at tankene gikk mot sommeren og lengsel etter å svinge fluestanga i disse praktfulle vassdragene. Men slike tanker måtte fort vike for løpet.
Jeg pakket meg godt inn i dunjakken med hetta over hodet og forsøkte å slappe av og hvile så mye jeg kunne. Hundene gikk maskinmessig med jevn og stødig fart. Spesielt i motbakkene kjente jeg hvor utrolig mye kraft det var i spannet. Nå var det virkelig morsomt å kjøre Finnmarksløpet og jeg virkelig storkoste meg inne i de varme klærne. Over oss blafret et uregelmessig nordlys, mens blinkende stjerner fikk tankene inn på noen eksistensielle spørsmål. Finnes det noen som dundrer rundt med hundespann på andre planteter der oppe i verdensrommet, eller er jeg kun en av noen få priviligerte i en uendelighet av rom? Det er rart hvordan ensomheten her inne på vidda fremkaller slike tanker. Jeg kan ikke la være å undre meg. Det er mye forskjellig som svirrer gjennom hodet i de lange timene man står bakpå sleden. Man får tid til å tenke gjennom livet på en litt annen måte, med de stemningene man opplever her inne, så fjernt fra alt kaoset i dagliglivet.
Plutselig rykket hundene kraftig til og gikk over i vill galopp. Tankerekka ble brutalt brutt og jeg måtte trø hardt på skutermatta. Hundene hadde fått lukt i nesen og jeg så at samtlige 14 hoder pekte litt skrått ut til venstre for fartsretningen. Jeg lyste med hodelyta ut i mørket, men så ingen ting. Hva var det som lusker der ute i natten? Mest sannsynlig var det rein, men det kan også ha vært jerven som var ute på rov i ly av mørket. Etter hvert roet hundene seg og vi kom tilbake i marsfart igjen.
Etter nøyaktig 4,5 timer på sleden kjørte jeg spannet ut av sporet i en lun liten kløft i terrenget. Jeg hadde beregnet å bruke ca 9 timer kjøretid på de 110 kilometrene til Skippagurra og hadde på forhånd bestemt med for å ta en times pause halvveis. Hundene fikk en lett fòring før jeg fant fram Jervensekken min og krøp oppi og la meg oppå sleden. Tommy passerte meg igjen mens han med vennlige og bestemte kommandoer dirigerte hundene forbi hvilestedet mitt. Tommy er en hundekjørertype av mitt hjerte. Han har kjørt 100-mila flere ganger og er her fordi han koser seg med hundene sine og elsker å være på tur. Jeg tror konkurransen i løpet er veldig fjern for han.
Jeg lå stille på rygg og tittet på himmelen til jeg døset av. Jeg våknet med et rykk, litt hutrende, og kikket på klokka. En time var gått og jeg kom igang igjen.
Etter hvert begynte sporet å bikke nedover og ut på Tanaelva igjen. Snart passerte jeg et skilt hvor det stod "Tana bru 50 km" og det begynte å lysne av dag. Tommy hadde kjørt av sporet ved elva og jeg så hundene hans i en liten klynge av trær ved bredden.
Sporet forsvant snart inn i skogen igjen og vi kom inn i et aldeles praktfullt og spennende parti av Finnmarksløpet, nemlig Masjokdalen. Her svingte løypa seg gjennom tett skog, mange artige heftige utforkjøringer, og trange passeringer. Da spannet dumpet ned på isen på Masjokka hadde jeg gåsehud av opplevelsene.
Gjennom tettstedet Tana gikk sporet mellom hus, og krysset veier før det igjen gikk ned på elveisen. Idet jeg passerte bygda begynte det å snø heftig og vått og en liten vind møtte hundene på isen. Jeg tror hundene hadde forventet at vi skulle stoppe ved husene og jeg så de ble demotiverte da vi igjen var alene på elva. De to lederne Brutus og Bjørne stoppet opp og kikket bak på meg. Jeg gikk rolig fram for å ordne linene og snakket oppmuntrende til dem. Jeg klappet dem og satte meg ned og ga dem en runde oppmerksomhet. Da jeg igjen stod på sleden fortsatte de som intet hadde hendt.
Vel inne på Tana familiecamp noterte jeg at vi hadde brukt 10 timer og 13 minutter på turen, inkludert pausen på en time. Av resultatlista så jeg at det kun var fire spann som hadde kjørt under 10 timer. Vi hadde altså fremdeles stor fart i sporet, og nå skulle vi ha den obligatoriske 16 timers hvilen som vi er pålagt i løpet. I ettertid tror jeg at det ville vært mest hensiktsmessig for meg å fortsette til Neiden før den lange hvilen. Hundene mine var ikke spesielt slitne og hadde strengt tatt ikke hatt behov for 16 timer på det tidspunktet.
Ann-Kristin og Anders hadde ordnet med egen hytte hvor jeg sov i to omganger, bare avbrutt av stell og fòring av hundene. Ingen av dem hadde problemer på noe som helst vis. Falcon var i storslag igjen. Han trivdes mye bedre på hardt underlag hvor han fikk brukt kjempekreftene sine ordentlig i stedet for kaving i sukkersnø. Etter 311 kilometer av løpet hadde jeg fremdeles fullt spann.

Skippagurra-Neiden (naturinntrykk)
Det var sen kveld da jeg startet ut på etappen over Gallokvidda. Området er en naturperle av de sjeldne, men desverre fikk jeg ikke så mye med meg av den første delen på grunn av mangelen på lys. Men snart åpnet himmelen seg og åpenbarte et fargerikt og gnistrende nordlys, mens temeraturen sank dramatisk. Termometret viste rundt - 20 grader etter hvert som natten gikk og vi kom lengre bort fra kysten. Jeg ble full av håp om at vi skulle se forandringer i værsituasjonen og at mildværet som var meldt ikke skulle slå til. Heldigvis er vi nordlendinger innstilt slik. Der finnes alltid optimisme og håp når det gjelder været. Det er litt av grunnen til at vi ser lyst på livet her oppe under polarhimmelen.
Det ble en vanvittig god gli på sleden. Vi suste av gårde over forblåste åpne vidder i grenseområdene mot Finnland. Snart dukket det opp lune fine dalfører med litt kortvokst og knudrete bjørkeskog. Åsene bølget blåsvarte i horisonten. Spannet fløt avgårde som en langstrakt elvebåt over de mange vannene. Hundene var igjen i storslag etter langhvilen og frostrøyken stod rundt utåndingen deres og festet seg i pelsen. Jeg ble stående og følge med hver enkelt av dem en lang stund, for å få et inntrykk av intensiteten i selen. Jeg ble svært lykkelig over det jeg så. 13 riktig stramme liner og en som stort sett hang slakk. Den slakke tilhørte en hund jeg kjøpte et par uker før start, som en erstatning for en av lederhundene våre som måtte bli hjemme på grunn av skade. Zemic hadde kun unntaksvis vist stram line under treningsturene, men jeg tok han med i spannet, fordi jeg ville at han skulle få en sjanse til å vise hva han dugde til under løpet.
Det jeg ble mest glad for å se var toåringen Loomis' virkelig flotte innsats. Loomis var en hund jeg ga bort som ettåring, fordi jeg ikke trodde det ville bli noe trekkhund av han. Etter fire måneder var jeg og hentet Loomis tilbake igjen til kennelen og lot han være med på treningen utover høsten. Jeg hadde lite forhåpninger om at han skulle bli noe bedre, og i løpet av de første sledeturene bestemte jeg meg for at han ikke skulle bli noe annet enn en pulkhund. Loomis var aldri i humør i spannet. Jeg trodde ikke han trivdes som trekkhund i det hele tatt. Likevel ble han nå værende med på all aktiviteten vår og da langturene startet over jul kom forandringen. Det var som han våknet til liv på et vis. Plutselig stod han og hylte i spannet foran treningstart, noe vi aldri hadde sett før. I hundegården begynte han å leke og herje med hvalpene og løp rundt som en en villbasse. Vi frydet oss over han og lot han få vite det.
Nå så jeg trekklina som en snorrett strek bak han og han jobbet vekslende i trav og lett galopp, avhengig av farten i spannet. "Looooooomis" ropte jeg stille med tynn røst ut i natten. Loomis vred fort på hodet for å få øyekontakt med meg og slo øyeblikkelig over i galopp. "Flink gutt, Loomis, du er den vakreste hunden som har løpt over Gallokvidda noensinne". Loomis ble jøger og stram i nakken av stolthet. I spannet var også to av kullsøskene hans, Fenwick og Hydra. Begge meget gode hunder som hadde overbevist helt siden innkjøringen.

Da det utpå morgenkvisten begynte å lysne passerte jeg nesten rett gjennom et bivuakkomåde for en avdeling i Forsvaret. I et lite dalføre hadde enheten slått leir og satt opp knappetelt mellom bandvognene. Minnene gikk tilbake til 1980/81 da jeg gjorde tjeneste som telegrafist ved Garnisonen i Sør-Varanger. Jeg hadde selv flere ganger ligget i leir her inne i fjellene mens vi øvde på oppholdende strid mot fremrykkende russiske avdelinger. Det minnet meg på om at jeg begynner å bli en voksen mann. Mine opplevelser skjedde 26 år bakover i tid. At jeg skulle passere disse områdene med hundespann, så lenge etter min tjeneste i øst, hadde aldri streifet mine tanker.
Snart begynte sporet å peke nedover i terrenget og det ble mer og mer skog. Bjørkene var rimete av frost. I øst begynte himmelen å bli morgenrød, noe som farget landskapet omkring meg. Da jeg kjørte gjennom en liten kløft med litt skog langs sørsiden, fikk jeg øye på 8-10 ryper som satt i trærne. Jeg var så nær at jeg kunne tydelig se at de vred på hodene mens de vaktsomt fulgte min ferd nedover lia.
På ett av vannene passerte jeg et hundespann som hadde stoppet. Kjøreren hadde krøpet i sekken og viste seg ikke for meg. Jeg visste det ikke da, men det var finnlenderen Aki Holck som hadde fått parkering, og som senere brøt løpet.
Litt senere får jeg en underlig opplevelse. På isen, like ved sporet, stod en enslig hvit rein urørlig og så på oss i morgendisen. Med hodet lavt fulgte den oss med blikket, uten at hundene tok større notis av han. Jeg fikk en rar følelse av å se han stå der som en vaktsoldat. Det var nesten som han ønsket oss velkommen og god tur videre på vår ferd.
Farten økte i nedoverbakkene. Jeg måtte skjerpe meg oppmerksomheten mot hundene i noen av de bratteste utforkjøringene og holde farten nede så mye jeg kunne. Med ett satte Falcon seg rett ned og ble dratt etter nakkelina nedover en lang bakke. Jeg måtte bremse hardt og rope til hundene for å klare å stoppe dem. Farten hadde vært for stor for den svære og tunge Falcon. Han måtte kaste inn håndkleet. Jeg løsnet han fra lina og la han oppå sleden, hvor han fant en god stilling og ble liggende urørlig. Jeg strøk han over hodet og takket han for innsatsen. Falcon har ledet meg gjennom det korte Finnmarksløpet tre ganger tidligere, og er en hund jeg er veldig glad i.
"Nå er det slutt, Falcon. Du skal slippe å gå flere løp og jeg lover deg et lettere liv i fremtiden." 6 år gamle Falcon er i dag pulk- og kløvhund og lever et aktivt og godt liv som turhund hos noen venner av oss. Jeg tror han stortrives med det.

Inn til det flotte sjekkpunket ved Neiden fjellstue var jeg i perlehumør, selv om handlerne enda ikke var ankommet. De hadde ikke vært forberedt på at jeg skulle bruke kun 6 timer og 27 minutter på de 94 kilometrene, noe som var fjerde beste tid på etappen. De hadde fulgt kjøreplanen min, som viste rundt 8 timer på strekningen. De tok lærdom av dette og sørget deretter for å være på plass i god tid før jeg var ventet inn på sjekkpunktene. Det gode humøret mitt skyldtes først og fremst naturopplevelsen denne uvirkelige vintermorgenen, men også det utrolige trykket og innsatsen til spannet. Da de kom inn til Neiden stod alle hundene og logret og så fine og pigge ut. "You are doing fine, Reidar. Your dogs look strong and healthy" sa veterinæren på gebrokkent engelsk.
Anders og Ann-Kristin tok vare på Falcon og serverte en herlig egg og bacon frokost på kafèen, før jeg gikk for å få meg noen timer i skyggen.
Jeg ble værende i 6 timer og 19 minutter i Neiden. På grunn av at mange av spannene tok sin 16-timers hvile her gjorde jeg derfor et kjempehopp på resultatlistene. Jeg hadde passert inn til Neiden som nr. 33, men kjørte ut på den 120 km lange etappen til Kikenes som 24. spann. I stedet for å ligge helt i baksumpa følte jeg nå at jeg var litt med i konkurransen i løpet.

Neiden-Kirkenes (høydepunkter)

Noe av det jeg hadde gledet meg mest til med 100-mila var å få kjøre i kjent terreng gjennom Pasvikskogene. Fra mine to Pasvik Trail deltagelser hadde jeg store naturopplevelser gjennom dette storslåtte og sjeldne naturområdet i grenselandet mellom Finnland og Russland. På pre-banketten i Alta spurte jeg Lars Monsen om han ville være med å ta en lang pause under ei furu i Pasvik og brenne bål. Men Lars hadde andre planer, han skulle konkurrere, og så langt i løpet lå han høyt oppe på listene.
Det ville seg slik at jeg kjørte ut av Neiden om formiddagen, og fikk dermed nesten hele den lange etappen i dagslys. Og ikke bare det, været ble strålende med sol og svært god sikt. Hundene brukte 15-20 minutter på å gå av seg stivheten og gjøre fra seg, før de krummet ryggene og la seg i linene. Thomas Rosenkrantz, Jon Flå og Per Weddegjerde startet ut før meg fra Neiden, men før vi var kommet til de lange bakkene opp i høyden ved finskegrensa, et par timer ut i etappen, hadde jeg passert dem alle. Spannet fløy avgårde på et utrolig godt og raskt snøunderlag. Dette ble det virkelig store høydepunktet under min deltagelse i Finnmarksløpet 2007.
Oppe på .....høyden kunne jeg se utover taigaen i Pasvik, Finnland og Russland. Flate, enorme områder hvor myrer, vann og furuskog dominerer. Nedover bakkene stod jeg på skutermatta så snøkovet sto etter meg. Fyttikatta hvor morro det var å kjøre 100-mila på denne måten. Mye hvile fram til halvveis i løpet hadde gjort hundene mine veldig godt. De var usedvanlig opplagte og ivrige, og jeg kunne ikke la være å tro at de hadde det like morro som meg. Jeg tror de rett og slett gledet jeg over naturenopplevelsene, de også.
Terrenget i Pasvik er lett å kjøre i. Det er nesten helt flatt og det ble heldigvis lite sparking og løping. Jeg kunne nyte naturen og omgivelsene fullt ut. Bare stå bakpå meiene og se og oppleve.
Ved enden av et lite vann passerte jeg den alltid blide og muntre Snorre Næss. "Reidar, vil du ha litt kakao?" spurte Snorre da jeg passerte. "Desverre, Snorre, jeg har ikke planlagt å stoppe enda" svarte jeg og måtte smile i de ukelange skjeggstubbene. Jeg var fristet til å stoppe en stund, for unge Næss er en hyggelig fyr og det kunne vært godt med en liten sosial stund i skogen. Men jeg var nøye med å holde meg til planen min og ventet enda et par timer før jeg stoppet hundene mine på et lite sidespor. Her la vi oss ned og rullet oss litt i snøen, fylte på med mat og drikke, og slappet av i mer enn en time. Mens vi lå der passerte alle spannene som jeg hadde passert tidligere på etappen. Hundene krøllet seg sammen i snøen, og jeg satte meg på sleden, lukket øynene mens jeg tenkte på alle opplevelsene jeg og hundene hadde hatt tidligere i vinter. Sammen hadde vi tilbakelagt 4000 km med trening siden midten av august. Litt i overkant av 1000 km med 4-hjuling, resten med slede. Minst 2000 km hadde vi gjennomført i de svenske skogene, hvor vinteren er mye mer stabil og kald enn langs kysten av Nordland. Vi hadde opplevd mye uvær i vinter. Kuling, kombinert med mye snø, kan være ufyselig å trene i. Likevel hadde vi gjennomført forberedelsene nøyaktig som planlagt, og både jeg og hundene hadde med oss en svært solid ballast og erfaring før starten av løpet. Jeg sovnet av noen minutter, men skvatt til da jeg myste på klokka og så at jeg hadde ligget lengre enn planlagt.
Da vi kom oss avgårde igjen satte hundene igang med det samme gode trykket som tidligere. Jeg tok fort igjen de andre spannene. Bjørne og Brutus passerte som om det ikke skulle være andre hunder tilstede i det hele tatt. De kastet ikke et blikk på konkurrentene, men kostet uanfektet forbi.
Snart begynte det å skumre og temperaturen gikk noen grader ned. Den store dunjakka jeg fikk fra Red Fox i Sørreisa var god å ha da det ble kaldere. Inni den var det full sommer hele tiden, og jeg takket våre sponsorer i mitt stille sinn. Jeg følte en enorm takknemmelighet for det alle hadde bidratt med og som gjorde Finnmarksløpet mulig for oss. Det å ha noen i ryggen som hjalp oss til å nå målet var viktig ikke bare økonomisk, men det var en stor motivasjonskilde å vite at andre er interessert i det vi driver med og følger med oss underveis. Bjørnar Hansen hos Toyota Nordvik i Bodø er en som virkelig er veldig engasjert i idretten vår. Han var den viktigste og største bidragsyteren til 100-mila 2007.

Å kjøre i mørket med hundespann er en spesiell atmosfære. Man lever inni en liten og snever verden som er begrenset av rekkevidden på hodelykta. Lysstrålen rekker litt lengre fram enn lederhundene, og det blir til at man konsentrerer lyset dithen, for å å følge med terrenget foran spannet. Inne i denne lille verdenen står man time etter time på sleden og lar tankene flakke, snart fra det ene temaet, snart til det andre.  Ofte var jeg innom Ann-Kristin og hennes utrettelige støtte til å kjøre hundeløp. Hun har vært med på veldig mye av treningen opp gjennom årene, og har alltid vært der som handler og støttespiller i løpssammenheng. Selv har hun ikke motivasjon til å kjøre løp, men synes det er veldig morro å være med på forberedelsene og gjennomføringen min. Hun skal ha en veldig stor del av æren for at vi har fått fram mange gode og sosiale hunder. Ann-Kristin har brukt mye tid på å forme hvalpene våre, veldig opptatt av å gjøre dem trygge i alle situasjoner. Spesielt med mennesker og andre hunder. I spannet hadde jeg 5 hunder vi har avlet selv, samt 2 som kom til oss som hvalper. Av disse kom alle, untatt èn, til mål på 100-mila. Det forteller meg mye om hva samhørighet med hundene betyr når det røyner på over lang tid. Det å ha et nært og trygt forhold, basert på gjensidig tillitt, er av avgjørende betydning.
De siste kilometrene før Kirkenes er preget av noen lange, utfordrende og tunge bakker. Smått går sporet bratt nedover mellom furuene, før det svinger bratt oppover igjen til åpent lende. I disse lange bakkene bestemte jeg meg for å sette Zemic igjen i Kirkenes. Hunden hadde ikke bidratt til framdriften i det hele tatt i 525 km, og det orket jeg ikke å se på lengre. Zemic er en snill og grei hund, men jeg ville ikke å stelle og fòre på en hund som ikke var medspiller i spannet.
Inn til det trivelige sjekkpunktet ved grenselandmusèet passerte vi inn som nr. 20. Klokka viste at vi hadde brukt 10 timer og 32 minutter på turen. Trekker vi fra pausen på 1 time og 15 minutter hadde vi brukt 9 timer og 15 minutter på 120 km. Det synes jeg var veldig respektabelt, halvveis i løpet.
I Kirkenes var det så koselig at jeg ble værende i 8 timer og 10 minutter. Alt for lenge, ser jeg i ettertid. Men jeg hadde kjørt mye fortere enn planlagt også på denne etappen og det kompenserte jeg med mer hvile for å komme ajour med kjøre/hvileplanen min. Min militære bakgrunn fortalte meg at dersom man ikke klarer å følge planen sin, er man dårlig til å planlegge.

Kirkenes - Neiden (vantro og overvinnelser)

Da jeg startet ut fra Kirkenes opplevde jeg for første gang i løpet at hundene begynte å merke distansen. Ut fra sjekkpunktet ble det mye driting, pissing og småstopp før spannet kom igang. Men farten var ikke den samme som før. De virket mer uinteressert i å gjøre jobb og det var ikke noe godt trykk i motbakkene. Mye av skylda legger jeg til mildværet, som igjen var kommet over oss. Plussgrader og veldig fuktig luft er en dårlig kombinasjon for trekkhunder. Likevel opplevde jeg det som et privilegium å kunne starte ut fra halvveispunktet med hele 12 hunder i spannet. Mange spann var på det tidspunketet allerede svært reduserte med hensyn til antallet hunder, og jeg visste at jeg nå ville beynne å plukke opp flere av de som var foran meg i sporet.
Det var en psykologisk opptur å ha passert halvveis i løpet. Nå var det bare "unnabakker" igjen på vei mot Alta og jeg merket at optimismen steg betraktelig. Hittil i løpet hadde jeg ikke tenkt på Alta i det hele tatt. Jeg hadde bare tenkt sjekkpunkt for sjekkpunkt og evaluerte hver gang jeg hvilte. Nå kunne jeg la tankene vandre litt gjennom den gjenværende delen av Finnmarksløpet, men jeg kom fort tilbake til å tenke etapper igjen. Over 500 km er fremdeles fryktelig langt, og mye kunne skje enda.

Etappen bød på flere utfordringer. For det første var det mange bratte bakker, både oppover og nedover, og uten det gode trykket ble det en del løping og sparking på meg. Dernest skulle jeg for første gang i min hundekjørerkarriere oppleve å få parkering. Dog ikke så lenge, men det var likevel en ganske ekkel følelse da spennet stoppet og ikke ville gå lengre.
Jeg hadde passert Jo Are Brennodden på et av vannene, hvor han tok en pause. Jo Are hadde kjørt godt ut av sporet og hundene mine passerte fint. Så kikket de seg bakover, senket farten, og til slutt stoppet de helt opp. Hva er dette? tenkte jeg. Vil de ikke gå videre? Men i svarte, vi har jo flere hundre kilometer igjen!. Jeg snacket hundene med laks og satte meg ned med lederne en stund. Jeg fortalte fordelaktige ting om utseende deres og hvor flinke trekkhunder de var før jeg returnerte til sleden. "Kom igjen!" kommanderte jeg, men ingen rørte seg. Hmmmm! Dette var urovekkende. Jeg prøvde å bytte en av lederne, men fånyttes. Til slutt satte jeg meg på sleden og ventet litt. Brutus kikket sørgmodig og kanskje litt skyldtynget på meg mens han lå sammenkrøllet i snøen. Etter ti minutter reiste jeg meg og kommanderte start igjen, og denne gangen kom de seg på beina og diltet videre. Det holdt i 5 km, så ble det stopp igjen. Jeg prøvde samme taktikken på nytt; snacking og ti minutter på slede. Jeg kjente uroen bre seg og svetten sile nedover tinningen mens jeg ventet. Hundene kom atter igang, men jeg likte veldig dårlig disse stoppene. Det ble fryktelig varmt etter hvert og en stund kikket sola gjennom skydekket og nærmest gjorde det ulevelig for oss. Jeg måtte pakke ned noe av klærne mine for ikke å svette for mye. Etter hvert kom hundene mer i siget og tidvis merket jeg at de økte takten litt, men fremdeles var jeg urolig for å få parkering. Det skjedde heldigvis ikke igjen.
Likevel var det en ganske ekkel opplevelse å se at hundene ikke hadde lyst til å fullføre etappen og alt jeg hadde hørt om tankene til en hundekjører i slike situasjoner stemte også for meg. Man blir småkvalm, uvel og B-ordet var innom tankerekka. Bryte halvveis med 12 hunder i spannet? Ikke fan, det var helt uhørt for meg. Jeg er sikker på at hundene opplevde varmt vær med vått og tungt føre som demotiverende. De var ikke utkjørte på noe som helst vis med all den hvilen vi hadde hatt så langt i løpet.
Det var veldig godt å komme tilbake til Neiden. 6 timer og 27 minutter på de 70 kilometrene var ikke spesielt imponerende, men en halv time med småparkeringer gjorde etappetiden likevel akseptabel. Jeg hadde passert ut fra Kirkenes som nr 18, og inn i Neiden som 16. spann. Jeg kan ikke huske å ha passert andre enn Brennodden på turen, så et eller annet måtte ha skjedd med en av de som kjørte fra Kirkenes før meg.
Jeg ble 6 timer og 32 minutter i Neiden. Mens jeg sov i en av hyttene begynte det å regne. Da jeg gikk ut for å fòre og se til hundene var det et begredelig syn som møtte meg. Hundene lå godt under tepper i halmen, men alt utstyret var vått og ekkelt. Tilbake i hytta var det flere av kjørerne som bannet oppgitt over været og ventet på kvelden i håp om at temperaturen skulle gå ned. Da jeg dro avgårde igjen ved 19-tiden var regnet over og det hadde skjerpet litt på snøen.

Neiden - Varangerbotn (lettelse)

Ut fra Neiden hadde jeg fremdeles 12 hunder og det største spannet på 100-mila på det tidspunktet. Jo Are Brennodden startet ut ett minutt bak meg, men han forsvant ganske raskt, og senere fikk jeg høre at han hadde brutt løpet.
Jeg opplevde nå en helt annen fart i spannet enn på foregående etappe. Med en god hvile i Neiden, minusgrader i lufta, var hundene igjen i godt gammelt slag. Etter noen få kilometer møtte jeg soldatene som jeg hadde passert tidligere i løpet, på vei tilbake til Neiden. Hundene passerte de kamuflasjekledde soldatene som om de ikke skulle være tilstede. Jeg oppfattet fra kommentarene jeg hørte i mørket at vi hadde mye større fart enn spannene de hadde møtt tidligere. Jeg fikk et skikkelig løft i motivasjonen, fast bestemt på å holde oppe den fine spiriten det var blant hundene.
Etter hvert forsvant soldatene og vi var igjen alene. Det fine og faste sporet det hadde vært på denne etappen tidligere var nå brutt opp av Forsvarets beltevogner. De hadde fulgt den merkede trassèen til Finnmarksløpet på returen, noe som gjorde forholdene ille for oss. Spesielt på vannene ble det et helvete for hundene. De tunge vognene hadde brutt det øverste islaget mange steder og etterlatt svære, dype innsjøer av vann på isen. Hundene måtte tidvis ut av sporet for å komme forbi elendigheten, og det medførte kaving i dyp snø til under buken. Fan, hvor jeg forbannet min tidligere arbeidsgiver. Hadde jeg hatt garnisonsjefen for meg skulle han fått bære både hundene og sleden gjennom issørpa.
Midt i et område med overvann tok vi igjen Stein Håvard Fjestad. En legende blant hundekjørere i Norge, med mange Finnmarksløpdeltagelser og den første nordmannen som kjørte Iditarod. Fjestad har vært med siden 70-tallet og har gjort et lite comeback innen langdistanse de siste årene. For meg var det et løft å kjøre forbi en av de gamle storhetene. Stein Håvard og jeg fulgte hverandre på flere etapper i løpet og tilsammen kjørte jeg forbi han 5 ganger. Dette skjedde fordi jeg holdt større fart i sporet enn han, men hvilte desto lengre på sjekkpunktene.
Så, etter noen mil, skjedde underet. Beltevognsporene forsvant og det gode sporet var der igjen. Det gikk et rykk gjennom spannet og farten økte betraktelig. Hundene suste av gårde og etter en stund så jeg igjen et lys foran meg i løypa. Nå gikk det virkelig unna og vi innhentet spannet foran oss. "Dæven, nå har Stenmarken fått opp farten" kauket Jon Flå idet vi passerte. "Ja, nå ble det endelig gode spor igjen" svarte jeg idet spannet satte fart nedover en slak skråning.
Over oss begynte himmelen å åpne seg mer og mer og stjernene tittet fram. Innimellom så vi også glimt av nordlys. Det ble betydelig kaldere i lufta. Jeg kjente rett og slett ikke igjen hundene fra forrige etappe. At hundene hadde stoppet opp og ikke ville videre var nesten uvirkelig. Brutus og Bjørne ga pulver i front. Jeg kunne skimte ørene til pointer-blandingen Bjørne som to kråkevinger blafrende i lufta. For en trøkk det er i den hunden! Bjørne var med da Petter Karlsson ble nr. 6 i EM i mellomdistanse i 2004. I fjor gikk han 50-mila til 6. plass, og i år går han som et uvær langt uti 100-mila. En makalaus lederhund, avlet og trent til mellomdistanse, men senere omskolert til langdistanse.
Ved hans side så jeg den krumme ryggen til Brutus. Norgesmester i 2005, på Roger Dahls vinnerspann. Brutus kom riktignok ikke til mål, men ble satt ut i Varangerbotn. Da det samme skjedde året etter solgte Roger Brutus til meg. Brutus går for hardt, sa Roger. Han holder ikke til mål på 100-mila i mitt tempo.
Brutus gikk stødig der fremme og jeg kunne ikke se noen som helst indikasjoner på at han skulle gå ut av løpet denne gangen.
Det var veldig behagelig å stå bakpå sleden og la tankene vandre. Jeg kunne la hundene kjøre løpet og hvile mitt eget hode. Jeg var veldig høy på andrealin og følte meg veldig ovenpå. Sterk og optimistisk etter å ha overvunnet utfordringene på forrige etappe, for så å oppleve himmelriket. Men slik er Finnmarksløpet. Mange har beskrevet det før meg. Det er en reise gjennom menneskesinnet, fra den dypeste fortvilelse, til en mest intense lykke. Mellom dette er det et langt spekter av følelser man er innom på veien. Finnmarksløpet er et helt liv i miniatyr, med alle fasettene et liv har å by på.
Jeg er ikke en mann som lett tar til tårer. Desverre, vil jeg på mange måter si, men hundekjøringen har fått fram mange gledestårer hos meg. Det er ikke ofte jeg opplever den intense lykkefølelsen jeg gjør når jeg har sterke naturopplevelser sammen med hundene. Samhørigheten med dyrene forsterker inntrykkene veldig hos meg. All jobbingen og treningen Ann-Kristin og jeg nedlegger i løpet av et år kulminerer i Finnmarksløpet. Da gir hundene tilbake i mangfold som betaling for den omsorgen og det aktive livet vi tilbyr dem.
Da vi passerte noen gårder og hus i nærheten av Varangerbotn ble vi møtt av plakater og skilt som ønsket oss velkommen. De var laget av barn og ungdommer fra området og jeg ble fryktelig rørt av at noen tenkte på oss og ga oss en slik velkomst. Underleppa har en tendens til å begynne å vibrere av en sånn omtanke, og jeg blir fuktig under øynene.
Fra høyden over fjorden så jeg en lang rekke av tente levende lys på fjordisen. Som en allè som ledet sporet inn til sjekkpunktet. Å kjøre langs de blafrende lysene på trå og fuktig fjordis var som å sveve på bomull til himmelriket. Å bli tatt imot av glade og livlige ungjenter på det opplyste og velorganiserte sjekkpunket var selve perleporten.
6 timer og 47 minutter på de 88 kilometrene fra Neiden var mer enn akseptabelt. Vi var igjen blant de beste tidene og alle hundene var fremdeles i god form og kunne fortsette løpet. Inn til sjekkpunktet var jeg nr 15. Ann-Kristin og Anders viste meg inn på Kafèen og satte meg til bords. "Hva ønsker du å spise, laksesuppe eller Varangerlam?" spurte Ann-Kristin. "Jeg tror jeg tar begge deler", svarte jeg. Etter det himmelske måltidet drakk jeg kaffe og pratet med flere av medlemmene i Salten trekkhundklubb, som var kommet helt hit for å ta imot oss. Rørt sov jeg noen timer, og dro ut som nr. 17 litt før klokken 0800 om morgenen.
 

Varangerbotn - Sirbma (slowfox)

Alle 12 hundene virket kvikke og våkne da jeg fikk dem opp av halmen denne milde og solfylte marsmorgenen ved Varangerfjorden. Med siste etappe i minnet forventet jeg at hundene ville sette avgårde i samme fine stil og driv som foregående natt. Nå fikk jeg en ny påminnelse om at 100-mila så visst ikke er over før hundene står i Alta. Etter utsjekk stoppet hele spannet for å gjøre fra seg. Og det gjorde de vel og lenge. Da de kom i siget gikk det ulidelig sakte, og jeg fikk flere småstopp før vi kom ut på den brede og mektige Tanaelva. På elva var det en litt kjølende vind og hundene fikk tilbake litt av energien igjen. Joda, det ble litt mer trivelig å kjøre igjen.
Jeg husker veldig godt nedkjøringene til elva, hvor sporet var veldig svingete og smalt gjennom bjørkeskogen. Brått gikk det utenfor en bratt brink og ned på en svingete og smal bekk. Uten skikkelig trøkk i hundene ble det en utfordring å kjøre med 12-spann gjennom skarpe svinger. Jeg måtte kaste meg mot sledebøylen og løpe og skyve sleden rundt kurvene for ikke å havne i bjørkekrattene.  Jeg ble svett i sola, men duverden hvor artig det var. Utpå Tana var utfordringene få og det ble fort kjedelig å stå på sleden på den enorme isflaten. Tana er mange hundre meter bred flere steder og kjøringen forløp uten de store begivenhetene. Jeg tok på meg MP3 spilleren og kjørte igang min favorittmusikk fra 70-tallet. God gammel rock`n roll med Deep Purple, Rolling Stones, Nazareth og AC/DC. Jeg kom i en energisk stemning, mens hundene rolig og stødig holdt en brukbar gangfart. Optimismen og humøret nådde nye høyder, men så plutselig, mens jeg gaulet litt med på "Soldier of fortune", snudde alt seg. En skuter med en fotograf på baksetet kjørte mot sporet og stoppet for å ta bilder. Jeg vinket til dem da jeg passerte og snudde meg mot hundene igjen. Da ble det bom stopp. Hele gjengen satt på ræva og så fårete ut. Hjerte sank som en stein.
"Nå må du være veldig forsiktig, Reidar" var de første tankene mine. "Ikke noe stress nå, ellers kan dette gå riktig ille". Med lystig tilsnakk klappet jeg alle hundene på hodet mens jeg gikk framover mot lederne og satte meg ned. Jeg masserte Brutus over ryggen og bakkroppen mens jeg fortalte hvor kort det var igjen til Alta og hvor sterk han var. Jeg gjentok samme prosedyre på Bjørne og returnerte til sleden. Jeg tok fram termosen og satte meg ned og ringte Ann-Kristin. "Vi tar en pause på elva, ikke vent oss inn etter kjøreplanen" sa jeg litt betuttet i telefonen. Mens sola varmet godt i ansiktet, og hundene krøllet seg sammen, begynte negative tanker å få bedre og bedre tak. Nå merket jeg savnet av Sjakk, den 7 år gamle lederhunden min som stod hjemme på grunn av håndleddsskade. Sjakk ville aldri i verden ha stoppet på denne måten. Han ville ha skreket som en gal om noen hadde hindret han i å gjøre som jeg hadde bedt han om.
"Nei, dette kan vi ikke holde på med gutter og jenter. Opp på beina alle sammen, vi må videre" småsang jeg mens jeg løftet alle hundene på beina etter linene. Smakk, sleden rykket løs og jeg kastet meg på. Jeg pustet lettet da landskapet igjen gled forbi. Forskjellen på å stå stille og å være på vei videre var enorm. Uansett hvor sakte det gikk så var vi likevel på vei mot målet. Selv om vi ikke stod stille mer enn 15 minutter føltes det som en hel evighet.
Ved Båteng forlot vi elva og klatret opp liene. Flere steder passerte vi omtrent rett gjennom gårdsplassene til folk som bodde der. Vel oppe i høyden nådde jeg igjen et voksen dame på skitur. Hun smilte og vinket til meg. "Åi, kor mange hunda du har igjen i spannet ditt. De andre æ har sett har mye færre og kjøre saktere. Skynd dæ, så vinn du!" Jeg måtte glise da hun forsvant. Det gikk ikke akkurat i vinnerfart, syntes jeg, men så kom jeg til å tenke på gjennomsnittsfarten jeg tidligere har beregnet for 100-mila. 12 km/t, som jeg holdt på det tidspunket, var nok en anstendig fart. Jeg ble stående og regne og tenke en lang stund. Langsomt gikk det opp for meg at det damen sa antagelig var en riktig observasjon. Hun har nok sett adskillig med hundespann på Finnmarksløpet ettersom hun bor ved sporet, og en god observatør ser forskjeller. Utvilsomt. Energien steg, jeg begynte å sparke hardere.

Oppe på platået var viddene enorme. Små klynger av vindskjeive fjellbjørker klamret seg fast på lune steder. Innimellom lettet små rypeflokker og en fjellvåk seilte på stive vinger på oppdriften fra solvinden. Jeg kjente etter hvert at sola tok hardt på ansiktet og jeg ble stiv i maska.
Igjen var vi på vei nedover i terrenget og bjørkene ble større, rettere og kraftigere. Noen steder ble det riktig heftig i nedkjøringene.
Et sted var jeg opptatt med å få sleden rundt en klynge trær. Jeg så derfor ikke at fronten av spannet forsvant utenfor en bratt skråning. Da jeg hoppet på bremsen var det for sent. Bjørne snublet da trekklina ble helt slakk nederst i bakken og forbeina forsvant under han. Han gikk regelrett på trynet, men spratt øyeblikkelig på beina og hastet videre. Men skaden var allerede et faktum. Etter noen minutter så jeg forandringen. En svak dupping på høyre side av framkroppen talte sitt tydelige språk. Han begynte å bli halt. Ikke mye, men jeg var ikke i tvil om at løpet var over for han.
Fan, så ergelig jeg ble på meg selv. At jeg ikke kunne ha øynene med meg. Helvete, for en jævla amatør. Jeg ville så gjerne ha med meg Bjørne helt til Alta for å bevise at omskolering av trekkhunder fra mellomdistanse til langdistanse ikke er noe problem.
Nede på elva nådde jeg igjen Stein Håvard Fjestad og kjørte forbi. "For et flott spainn du har" sa Stein Håvard, på Hedmarksk, da vi for forbi. Vi holdt større fart og han ble hundre meter bak oss etter en stund. Da begynte Bjørne å halte og jeg så han hadde det vondt. Ærekjær prøvde han likevel å holde farten oppe, men jeg stoppet spannet for å ta han ombord. Mens jeg hentet Bjørne for å legge han i sleden passerte Stein Håvard. Jeg la den lille og lette hannen oppå trekket og beklaget at jeg hadde vært en sånn forbanna kløne. I front satte jeg nå den store og kraftige hannen, Oberst. Oberst er en god leder, men hadde aldri gått som leder i løp før og jeg var spent på hvordan det ville gå nå da vi var 750 km ute i løpet. Om jeg hadde hatt noen skeptiske tanker forsvant de som morgendis for sola. Da vi startet opp kastet han seg i selen sammen med Brutus og beviste at han er sønn av den legendariske Terje. Superhunden som ledet Sven Engholm fire ganger gjennom Alaska i Iditarod.

Rett før jeg kjørte inn til sjekkpunktet Sirbma passerte vi Stein Håvard igjen.
6 timer og 40 minutter på de 70 kilometrene fra Varangerbotn var ikke så steingalt. 10,5 km/t i gjennomsnittsfart forteller meg at vi nok holdt mellom 11 og 12 km/t i kjørefart. Jeg sanset øyeblikkelig mistrivsel i Sirbma og bestemte meg ganske fort for å ikke ligge de 6 planlagte timene her. Jeg vet ikke hvorfor jeg reagerte slik, men jeg klarte ikke å finne ro her. Etter to timer søvn var jeg svett, utilpass og luktet bever i soveposen.
Hos hundene ble jeg mer i balanse og kom meg avgårde etter drøye 5 timer. Jeg satte igjen Bjørne og unge Lyng. Lyng, som er sønn til Brutus, hadde gjort en storveis jobb under løpet. Men han var en av hundene som fikk potesprekker over Gaissene og jeg så etter hvert at han hadde vondt når vi dro ut fra sjekkpunktene. Han var veldig øm i potene. Jeg ville ikke plage han lengre. En sterk og tøff hund er han, og det var vemodig å sette ut to av de aller beste trekkhundene på Sirbma. I spannet hadde jeg 10 hunder da vi stakk ut i mørket om kvelden som nummer 19 i løpet.

Sirbma - Levajok II (Ekspressfart)

Idet spannet kastet seg utfor brinken fra gården på Sirbma og ut på elva kjente jeg at noe var i gjerde. Spannet satte øyeblikkelig avgårde for å nå igjen spanjolen Martinez, som kjørte ut noen minutter før meg. Lukten av eksotiske tisper ble vel for pirrende for Oberst og Brutus i front. Underlaget på elva var tidvis isete og glatt. Jeg prøvde å bremse dem ned litt i begynnelsen, men snart ble det mer snø og jeg slapp opp matta og lot hundene gjøre som de ville.
Vi dundret forbi en mørke catalonieren kort tid etter avgang.
Et stykke foran oss dukket det opp et nytt lys i mørket. 10 par ører spisses og hundene slår over i galopp. Hva fa............! Jeg måtte ned med matta og holde igjen litt. Det gikk for fort. Hardt underlag og galopp snart 800 km etter starten i Alta kunne være rene selvmordet. Her kunne det fort bli skader. Fjestad ble igjen innhentet og måtte snart se ryggen min forsvinne i nattemørket.
Natt betydde kulde, og kulde var ensbetydende med større fart og hardere jobbing fra hundene. Jeg så den lange ryggen til unge Meier, som gikk som ankerhund, streve hardt for å få større fart. Rastafarihunden er en hel historie for seg selv. Svart, lurvete, og med knekk ytterst på ørene ligner han litt på Bob Marley. Av og til lurer jeg på om han går på hasj, han også. Under trening eter han elendig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt irritert på dopskallen når han snur ryggen til matskåla. Resultatet av dette var at han nesten ble hjemme under løpet. Jeg syntes han var så tynn og hengslete før avreisen til Alta at jeg skjemtes av å vise han fram til folk. Uten den buskete pelsen ville han sett ut som en kleshenger. Men i mangel av alternativer ble han likevel med. I løpet av 100-mila er jeg sikker på at han gikk opp i vekt. Hele veien åt han som en krokodille. Jeg måtte passe fingrene når jeg snacket. Han var helt vill og åt hver matbit han fikk. Han må virkelig ha lært noe underveis, for den gode matlysten har fortsatt også hjemme i hundegården. Småfeit vagger han nå rundt, alltid på jakt etter noe å spise.
"Smoke on the water" på ørene var en passende låt med den farten vi hadde oppover Tanaelva denne nydelige vinternatta. For det føltes som det røyk etter oss på isen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre i den nye situasjonen. Man skulle tro man ble overlykkelig av et slikt trøkk, men jeg ble veldig betenkt. Skulle jeg bremse dem ned, eller la dem bestemme. Det siste visste jeg ikke konsekvensene av, men jeg ante det kunne bli trøbbel senere. Jeg valgte å ha matta på isen og klemme litt på den med hælen. Jeg oppdaget snart at selv om jeg bremset jobbet hundene like hardt. Dilemmaet ble da at de brukte unødige krefter fordi det ble mer motstand fra sleden, mot at de lett og ledig kunne holde stor fart. Til slutt bikket jeg opp matta og lot hundene gå. Sleden sletret etter spannet uten motstand.
Tanken på at vi snart var tilbake i Levajok etablerte en god følelse i meg. Alta nærmet seg med stormskritt, og vi var i rute i forhold til kjøreplanen min. Glimt av målportalen dukket stadig opp i tankebildene. Skulle jeg klare å nå målene mine denne gangen også. Jeg torde nesten ikke tro det, men faktum var at hundene var så friske at noe annet ville være vanskelig å forstå. Likevel, der er alltid en liten usikkerhet når man kjører langdistanse. Man har å gjøre med dyr, og det er de som bestemmer. Jeg kan ikke tvinge dem til mål. Dersom de ikke vil så hjelper det ikke hva jeg måtte ha planlagt. Det er her mange dyrevernere misforstår hundekjøringen så totalt. Noen tror vi er stygge mot hundene og pisker dem rundt i 1000 km og tvinger dem til å gjøre noe de ikke vil. Faktum er totalt motsatt. I utgangspunktet er det hundenes ønske å løpe og trekke sleden. Men de vil ikke klare å gjøre det over 1000 km i en beinhard konkurranse som Finnmarksløpet dersom vi ikke forbereder dem på det. Masse trening og god og positiv oppfølginger må til. Presses de ut over det som de fysisk og mentalt er forberedt på blir det stopp. Så enkelt er det.
At hundene mine nå gikk så det gnistret var en utrolig god opplevelse og det lærte jeg veldig mye av. Da jeg tenkte tilbake på foregående etappe, hvor hundene virket som de var slitne, forstod jeg hva som egentlig var problemet. Varmegrader og sol hadde en kollosalt negativ effekt på moralen. Hundene orket rett og slett ikke å stå hardt på når det var på det varmeste. I løpet av timer endret alt seg fullstendig. Kulda var som en vitamininnsprøytning. Dette var vel det jeg lærte mest av i løpet av den første deltagelsen min på det lange Finnmarksløpet.
Tankene svirret mye, men jeg var ikke spesielt sliten. Jeg hadde tross alt sovet 5-6 timer i gjennomsnitt i døgnet og det er mer enn nok for å klare seg en uke i felten. Ikke hadde det fysiske arbeidet tæret spesielt på meg heller. Sparking og springing i motbakker er det mye mer av på 50-mila, hvor marginene er mye mindre enn jeg opplevde det var på 100-mila. Dette hadde selvfølgelig mye å gjøre med kjøreopplegget mitt. Jeg skulle jo bare gjennomføre i henhold til en kjøre/hvileplan på nøyaktig 7 dager. Hvis jeg klarte å holde meg til den visste jeg at det ville bli en plassering blant de 15-17 beste. Det var jeg kommet fram til etter å ha studert tidene på resultatlistene nøye for de fire siste årene av løpet. Derfor tok jeg dette med konkurransen veldig med ro og laget ikke noe stressmoment av det. Jeg kjørte mitt løp, de andre kjørte sitt, så fikk vi oppsummere i Alta på et senere tidpunkt.
Johansen, en flott hanne jeg hadde lånt av Tore Albrigtsen, snappet en del snø på sporet mens han løp. Han hadde nok fått i seg litt for lite væske i Sirbma, og var tørst. Han fikk et stykke laks, men fortsatte å kaste seg ut til høyre for å få tak i en munnfull snø. Plutselig skjer det. Han glir på isen, mister fotfeste og faller med et smell. Ai, ai, ai, dette blir det problemer av, tenkte jeg, og snart så jeg det samme skje med Johansen som med Bjørne på foregående etappe. En svak halting på høyre framfot og jeg forstod at løpet var over for han også. Svarte, hvor fort det skjer at en hund blir skadet.
Jeg hadde forberedt meg på at det nok tok minst 6 timer på å nå Levajok. I henhold til løypebeskrivelsen skulle det være 70 km mellom sjekkpunktene. Da jeg svinge inn og opp på elvebredden på Levajok kikket jeg på klokka og ble målløs. 4 timer og 24 minutter viste den. Var det mulig! Hadde jeg gått glipp av noe? Kjørt feil spor? Nei, klokka viste riktig den og handlerne ristet på hodet. En gjennomsnittsfart på 16 km/t hadde jeg aldri i livet sett for meg på slutten av Finnmarksløpet. Jeg hadde kjørt fortest av samtlig hundespann som hadde vært innom sjekkpunktet.Visst var jeg fornøyd med det, men så plutselig var det noen som kom med regninga. Luka segnet om, fullstendig utkjørt. Luka er en veldig oppmerksom og ærekjær hund. Nå ga han meg tydelig tilbakemelding om at jeg var en uerfaren 100-milskjører som ikke forstod at jeg ikke kan kjøre villmann med hundespann etter 800 km. De slitne, sørgmodige øynene sa at han hadde fått nok. Jeg stelte han så godt jeg kunne og pakket han godt inn i dekken og tepper og lovet han plass i hundehengeren resten av løpet. Johansen satte jeg også ut. Han var ikke sliten, men hadde fått en strekk i en muskel så Anders tok man med til Tore Albrigtsens handlere og overlot han til dem.
Jeg skulle ligge 6 timer i Levajok, men var mange timer foran kjørplanen min nå. Da jeg i kikket til hundene etter 4 timer bestemte jeg at de skulle få mer hvile. Vi ble hele 10 timer på det koselige sjekkpunktet. Mens jeg hvilte begynte det å blåse og regne. Mildværet var atter tilbake.

Levajok II - Karasjok (passeringer)

Det regnet og blåste enda da jeg sjekket ut av Levajok. Hundene var motvillige i starten. De likte ikke å få vinden og regnet midt imot seg på sporet videre oppover elva. Det måtte et par overtalelser til før at de fikk stølheten ut av musklaturen og omsider tok opp jakten på Stein Håvard. Vi så ryggen av han foran oss og var snart forbi. Bare en halv time etter at vi kom igang sluttet det å regne og himmelen klarnet mer og mer opp. Sola kom fram og jeg kastet ytterjakken i sleden og tok på solbriller. Heldigvis fortsatte vinden å blåse hardt slik at hundene ble litt nedkjølt. Jeg forventet at hundene skulle merke temperaturen og at farten ville gå ned, men det skjedde ikke. Vi lå stødig mellom 12 og 13 km/t, noe jeg oppfatter som en formidabel fart innen langdistanse hundekjøring. Tove Sørensen og Tore Albrigtsens kjente profiler dukket opp i det fjerne. Vi begynte å gnage oss innpå dem mens jeg kjørte igang spilledåsa mi. Jeg har alltid vært glad i musikk. Musikk genererer mye energi hos meg dersom den treffer med stemningen min. Klassisk musikk i juleskogen virker like godt som tungrock i uvær dersom jeg er mottakelig for det. Treffer den ikke virker det mot sin hensikt. Jeg er veldig var på akkurat det. Konsentrasjonen og følelsene må passe med omgivelsene og musikken. Dido på Tanaelva, i hælene på Iditarodparet, virket akkurat slik det skulle. Jeg tok fram sparkefoten og kom snart i en god rytme. Vi halte innpå.
Jeg har kjørt denne strekningen tre ganger før og er ganske godt kjent med sporet. Jeg behøvde derfor ikke å bruke energi på å konsentrere meg om løypa, men bare la hundene gjøre jobben.
Tankene begynte å vandre til andre deler av livet mitt, til mennesker som har betydd mye for meg, både på godt og vondt. Til veiskillene i livet mitt. Noen ganger har jeg filosofert over hvorfor jeg trives så godt med hunder og friluftsliv. Hvorfor jeg bruker så enormt mye tid og penger på å kjøre hundespann og konkurrere mot likesinnede. Jeg vet ikke om jeg har funnet noe godt svar, men sannheten er vel at jeg ofte trives bedre med hundene enn mennesker. Det er en befrielse å holde på med dem og av og til slippe unna det vanvittige styret dagliglivet til folk flest består av. Ofte har jeg følt meg som en avviker på grunn av at jeg ikke følger med den generelle strømmen. Kommentarene har vi hørt, tenk å bosette oss sammen med en haug hunder i et gammelt hus i skogen og la håret gro vilt!
Da jeg sluttet i Forvaret og ga slipp på en godt betalt og trygg tilværelse var det en del som oppgitt ristet på hodet. Hvem fan tror han at han er? Helge Ingstad?
Men jeg er sikker på at slike kommentarer bunner i et liv i desperasjon. En desperasjon over fella man har havnet i og som det ikke er mulig å komme ut av. Jobb, ektefelle, unger, hus, hytte, campingvogn, båt, widescreen TV, Golden Retriver og gjeld på 3,5 millioner, mens renta stiger til himmels. Mange av tingene som er skaffet til veie blir ikke brukt fordi man ikke har tid eller råd. Så står de og forfaller mens den dårlige samvittigheten stiger. Desperasjonen forstår jeg, og jeg skjønner hvorfor de misunner meg.
Hundekjøringen har gitt mange nye perspektiver og nye venner. Friheten og friluftslivet har vi til felles. Gleden med, og kjærligheten til hundene likeså. Generelt sett har jeg en oppfatning av lave skuldre og stor livsglede innen miljøet. Her hører vi hjemme, Ann-Kristin og jeg. Dette er en livsstil vi har valgt å realisere fordi vi drømte om den. Nå er vi midt i drømmen, midt i livet. Vi forventer ikke så veldig mye mer.
Et sted passerte vi et spann som var kjørt ut på et sidespor og hvilte. Jeg visste ikke hvem det var akkurat da, men av resultatlistene så jeg at det var en franskmann som ikke hadde hvilt i Levajok. Han fikk betale for det senere da han fikk stopp på isen.
Da jeg hadde kjørt inn Tove og Tore tok jeg en 10 minutters pause og lot dem kjøre fra meg igjen. I pausen fikk hundene mat og en god omgang med oppmerksomhet, mens jeg hele tiden snakket med munter stemme til dem. Jeg reflekterte mitt eget gode humør for at hundene skulle forstå at jeg hadde det bra. Det smittet. De var i et nydelig humør alle sammen. Å komme igang etter den korte pausen var derfor ikke noe problem. Jeg tok fort igjen Tove og Tore og kjørte forbi. Tove, som kjørte først av de to, tok tak i lederne mine og førte spannet glatt og elegant forbi deres hunder. Passeringen var gjort på et blunk og jeg ble glad for den meget hyggelige gesten.

Like etter at vi forlot Tanaelva, opp Karasjokka, skimtet vi et spann foran oss i ettermiddagssola. Jeg så på lang avstand at kjøreren måtte være uhyggelig sliten. Han hang over sledebøylen, og det så nesten ut som han sov. Da jeg passerte så jeg at det var Martinez, spanjolen. Jeg vinket oppmuntrende til han og fikk respons. Plutselig ble jeg oppmerksom på at jeg nå hadde passert 5 spann bare på denne etappen. Jeg hadde gjort et betydelig hopp på lista og ble fullstendig klar over at jeg kjørte veldig fort i forhold til alle andre. Like etter Karasjokbrua var det ei dame som ropte til meg at Thomas Rosenkrantz var rett foran meg i sporet, og at Lars Monsen nettopp hadde kjørt ut fra Karasjok. Svarte swahili, for en tenning jeg fikk. Men himmel hvor fort jeg kom ned på jorda igjen da jeg så at Brutus haltet svakt på venstre framfot. Igjen sank hjertet rett ned i magen. Ikke Brutus da, hunden jeg aller helst ville ha med meg til Alta. Jeg ville så gjerne at Roger Dahl skulle se han over målstreken. Hunden som to ganger hadde måttet gi seg tidligere.
Inn til sjekkpunktet fikk jeg en ny opptur. Sjekkpunktet var nydelig organisert og tilrettelagt. Alt var perfekt for den siste hvilen før finaleetappen til Alta. Veterinærene skrøt uhemmet av det friske spannet mitt som bykset inn på sjekkpunktet. De så uforskammet pigge ut. Venerinærene fant ikke at det feilet Brutus noe. Ikke hadde han vondt i hverken håndleddet eller skulderen, og da jeg gikk et par runder med han på området haltet han ikke i det hele tatt. Beroliget tok jeg imot serveringen fra Anders og Ann-Kristin. Hamburgeren og andre godsaker ble fortært mens praten gikk lystig i lavvoen de hadde satt opp. Alle var i strålende humør. Nå visste vi at vi ville komme til mål. Vi var nøyaktig på kjøreplanen og hadde 8 hunder igjen i spannet.

Karasjok - Alta (henrykkelse fra dypet)

Rett før jeg skulle forlate sjekkpunktet tok jeg med Brutus i bånd for en
siste sjekk. Han haltet igjen svakt på venstre fot. Jeg tok av han sokken
og gikk en ny runde. Denne gangen haltet han ikke. Etter nærmere
undersøkelser viste det seg at haltingen til Brutus stammet fra gnagingen
fra potesokken mot ulvekloa, eller rettere sagt restene av en fjernet klo.
Rett under huden der kloa en gang hadde vært kjente jeg en liten kul. Over
tid hadde Brutus fått vondt som følge av strammingen fra sokken mot
beinresten. Til slutt ble det så vondt at han begynte å halte. Jeg sjekket
poten nøye for andre slitasjer, men den så helt fin ut, og kjørte videre
uten sokk.
Litt over kl 01 om natten dro jeg avgårde, som 17. spann, i strålende humør. Nå gjentod 140 lange km, men jeg var ganske sikker på at både hundene og jeg ville takle også den utfordringen.
Oppover Karasjokka gikk det så det plystret under meiene. Føret var nå helt utrolig godt. Det var 15 minusgrader da jeg dro avsted og sporet var knallhardt fra all skuterkjøringen i området rundt Karasjok. Thomas Rosenkrantz startet ut 15 minutter før meg, men før vi var kommet til Assebakte, etter en times kjøring, var Thomas langt bak meg.
Jeg hadde mye bedre trøkk i hundene nå enn jeg noensinne hadde hatt på samme legget på 50-mila. Oppover de lange bakkene mot vidda, etter at vi forlot
elva, ble en frydefull stund. Tidligere har jeg slitt tungt og løpt mye i
disse langtrukne stigningene, først gjennom furuskog, senere bjørkeskog,
for så å komme opp på selve Finnmarksvidda. Denne gangen gikk alt som en
lek. Først og fremst på grunn av overskuddet til hundene, dernest på grunn
av min vanvittige energi. Jeg sprudlet mens jeg sparket, plystret og sang
hele veien til topps. Det begynte å bruse i hodet mitt da jeg fikk se
utover de endeløse viddene her oppe. Nordlyset gjorde sikten god, mens
en funklende stjernehimmel viste oss veien nordover mot Jotka. På den
øverste toppen stoppet jeg for å snacke hundene. Jeg hadde ikke hansker på
hendene da jeg gikk langs spannet for å gi dem et stykke pølse, og det fikk
følger. Den lille blandingstispa Råkji, som jeg hadde lånt av Tom Frode
Johansen, glefset etter maten og tok med seg halve ringfingeren inn i
kjeften. Jeg kjente det knase i bein og negler da den spisse hjørnetannen
hennes rev meg til blods. For første gang i min hundeløpskarriere fikk jeg
behov for førstehjelpsutstyret som er obligatorisk på Finnmarksløpet.
Blodet sprutet mens jeg forbandt den skamferte fingeren. Stakkars Råkji
skjønte selvsagt ikke hva hun hadde gjort. Hun var bare sulten og fulgte
instinktene sine for å få tak i maten. Råkji er en glimrende sledehund.
Pointerblandingen er ikke akkurat vakker å se på, men hun gjorde en utrolig
fin jobb i spannet mitt. Jeg er svært takknemlig for at Tom Frode var så
generøs å låne meg en så god hund. I det hele tatt er jeg utrolig rørt over
hjelpsomheten jeg har opplevd fra konkurrentene mine i Finnmarksløpet. Jeg
fikk to skader på viktige hunder i tiden før løpet, og måtte ringe rundt for
å prøve å få låne erstatninger, slik at jeg kunne stille et fullt
hundespann til åpen klasse. Jeg kontaktet Tore Albrigtsen, Tom Frode
Johansen, Kjell Brennodden, og May Conny Johansen. Alle responderte på
samme måte; "Klart jeg skal hjelpe deg, Reidar, dersom jeg selv ikke står i
beit for hunder får du selvsagt låne det som blir til overs". Når jeg
tenker på det i ettertid er det ganske utrolig at miljøet er slik, og at
alle ønsker hverandre vel i løpet.
Ut over morgenkvisten begynte det å lysne. Det første dagslyset, den siste
dagen av løpet mitt, ble en sterk opplevelse. Snart begynte sola å farge
himmelen i sydøst, og etter hvert kom den over horisonten. Det var minst 25
kalde grader denne eventyraktige morgenen. Jeg snudde meg halvveis på
sleden for å følge ildkulas bevegelser, og starten på en ny dag. Jeg fikk
champagnefølelse i hele kroppen. Jeg var så lett i hodet og kroppen at jeg
følte jeg kunne ta av. Det boblet av lykkefølelse og takknemlighet for å få
kunne oppleve et slikt øyeblikk. Det var så utrolig vakkert. Alt ble
blodrødt rundt meg i landskapet. Skinnet av sola i frostdisen ga meg
fornemmelse av et silkeslør som draperte vidda. Jeg svelget klumpen i
halsen.
Med ett ble jeg var at hundene kikket i samme retning som meg. Først trodde
jeg at det måtte være rein eller et annet dyr i den retningen, men hundene
spisset ikke ørene og økte farten. De bare kikket, nesten på samme måte som
jeg. Da gikk det opp for meg. Fan ramle, er det mulig. De ser pinadø på
soloppgangen, de også. Det hadde jeg aldri opplevd før. Visst har jeg sett
at hundene hadde blitt motivert av nye spor og fine forhold før, men at de
kunne ha glede av soloppgangen kunne jeg egentlig aldri ha tenkt meg. Jeg
sverger på at det var det som skjedde. Jeg har ingen annen forklaring.

Like etter at jeg hadde passert over innsjøen Jiesjavre, og var på vei over
åsene før nedkjøringen til Jotka, får jeg øye på et hundespann i sporet.
Hundene satt rett opp og ned  mens kjøreren tydelig prøvde å få dem igang.
Jeg var sikker på at jeg ville se fenomenet igjen på 100-mila. Jeg har sett
det flere ganger før, parkeringer på siste etappen. Hundene er blitt kjørt
for hardt og tillitten til kjøreren brutt. De nekter å gå videre. Bom
stopp. Da jeg passerte så jeg at det var Lars Monsen. "Lars, prøv å henge
på meg nå" sa jeg idet spannet mitt var kommet forbi. Han prøvde å få dem
til å følge meg, men nei, de rikket seg ikke. Jeg tenkte et lite øyeblikk
på å stoppe for å hjelpe han, men jeg vet hvor fort det kan skje at mine
hunder kan bli påvirket av et spann som har stoppet, så jeg turte rett og
slett ikke å ødelegge rytmen til spannet mitt. Jeg fortsatte i trygg
forvissning av at Lars ville ha forståelse for det. Kanskje hadde Lars ikke fått disse problemene dersom han hadde tatt seg tid til det bålet jeg foreslo i Pasvik.

Inn til Jotka kikket jeg på klokka. 6 timer og 55 minutter på de 80 km fra
Karasjok var beste tid til da. En halv time raskere enn neste spann som var
Kjetil Backen. Jeg ble helt skjelven. Etter å ha sjekket ut og fått på meg
startnummer 12, fortsatte jeg over Jotkavannene. Hundene mistet litt av
piffen etter sjekkpunktet, og farten gikk litt ned. Jeg oppdaget at jeg
begynte å bli svimmel og en liten hodepine murret under solbrillene. Jeg
hadde slurvet med væskeinntaket. Jeg lette i sleden etter vannflaska.
Innholdet var frosset. Jeg fant en boks med Battery, men også den var
steinhard. Med kniven delte jeg boksen i to og slurpet i meg stykker av is
for å få i meg innholdet. Da alt var fortært kjente jeg styrken vende tilbake.
Da kom følelsene strømmende på. Jeg ville klare å nå målet mitt. 100-mila
hadde i mange år vært en fjern drøm, men nå var drømmen virkelighet. Jeg
tenkte på hva jeg har vært igjennom de siste årene av forberedelser til
dette øyeblikket. Det nitidige arbeidet med å forme et hundespann som ville
være i stand til å gjennomføre Europas lengste, tøffeste og nordligste
hundeløp. Avl, trening, individuell oppfølging og god foring over lang tid
er det som skal til for å kunne være med på den store, store styrkeprøven.
Og hundene hadde klart brasene utmerket. Følelsene fikk fritt spillerom en
stund. Jeg ble matt og gelèaktig i knærne, mens hundene ufortrødent
fortsatte opp de siste høydedragene før sporet gikk nedover mot Altaelva.

På den siste høyden stod en gjeng med eldre skuterkjørere og vinket til meg.
"Hvem er du?" var det en som spurte. "Har det vært en fin tur, Reidar?".
"Det har vært aldeles fantastisk" svarte jeg nesten gråtkvalt.
De siste to milene på elva inn til Alta sentrum opplevde jeg fra et sted
utenpå megselv. Alt var så uvirkelig. Selv om strekningen representerer
mange psykologiske barrierer for hundene, holdt jeg dem igang med et
fandenivoldsk humør. Restartområdet var den første utfordringen. Dit ville
hundene inn, men fortsatte motvillig da jeg ba dem om det.
Da jeg passerte Stengelsen var jeg veldig spent på hva Brutus ville finne på. Ville han opp til kennelen til Roger Dahl, hvor han har vokst opp og kjørt ut og inn utallige ganger? Brutus kastet ikke ett blikk i den retningen da vi passerte avkjøringen.
Neste barriere var Strand Camping med masse folk og hunder ved siden av sporet. Også her ville de stoppe, men vennlig og bestemt forlangte jeg at de skulle videre.
Like etterpå møtte jeg to hundespann som kom i mot meg på sporet. Det var
unge Inger Marie Lupton og en av veterinærene som var ute på kosetur. Nå
fikk jeg større problemer med å få hundene med meg. "Hvordan har du hatt
det?" spurte Inger Marie. "Fint, helt til jeg traff dere" svarte jeg. Hun
knakk ihop i en strålende latter og jeg hørte henne klukke lenge etter at
jeg var kommet igang igjen.
Hundene var slitne nå. Jeg hadde kjørt dem i snart 11 uavbrutte timer og jeg forstod veldig godt at det ble tungt for dem på slutten. Likevel, da ei elgku dukket opp ved sporet kviknet de utrolig nok til og satte avgårde i galopp en liten stund. Da morroa var over mistet de enda mer av energien og det gikk tregt da vi krysset elva og kom inn i tettbygd strøk. De siste kneikene til sentrum opplevde jeg i et slør av tårer.
Hendene mine skalv da jeg hørte Hans Petter Dalby annonserte min ankomst på
høytaleranlegget under seierssermonien. Jeg kom i mål bare 4 minutter bak
kjøreplanen min. Rørt, stolt og ærbødig takket jeg de 8 hundene mine. Jeg følte en veldig ydmykhet i forhold til prestasjonene deres. Jeg kysset min Ann-Kristin som takk for hjelpen og støtten under løpet. Inne i hodet mitt kokte det av følelser mens en masse mennesker tok imot meg med jubel og klappsalver.
Det var som om det var jeg som hadde vunnet åpen klasse i Finnmarksløpet 2007, og på sett og vis var det nettopp det jeg hadde gjort.
Som nr. 15 hadde jeg nådd alle målene jeg hadde satt meg.  Jeg hadde håpet på å få se de tre på seierspallen, under seiersermonien, etter at jeg kom i mål, og det fikk jeg. Jeg mente jeg hadde gode nok hunder og forberedelser til å bli blant de 15 beste. Det ble jeg.
Jeg hadde et ønske om få med Brutus helt til mål. Det klarte jeg. Til sist hadde jeg av en eller annen grunn et ønske om å slå Lars Monsen. Det gjorde jeg også.
Jeg delte Champagnen som Anders spanderte med Jon Flå.
Det sa pang i hodet mitt.
Verden snurret rundt i en vanvittig rus av lykke.
100-mila var endelig min.

Da jeg kom hjem til Heggmoen satte jeg meg på trappa til det lille huset vårt i skogen og tenkte på alt det fine jeg hadde fått oppleve. Hvor ubehjelpelig er det ikke å bruke penger som et mål for luksus? Jeg følte meg som en mangemillionær.

Etterord

Kjøre/hvileplanen min for løpet viste hvile 50 % av totaltiden, noe jeg gjennomførte perfekt. Den totale tiden jeg tilbrakte på sleden var 84 timer og 16 minutter. Dette inkluderer alle stopp jeg hadde mellom sjekkpunktene som varte under èn time. Jeg kjørte dermed ca 2,5 timer raskere enn vinneren Tore Bergby. Det gir en gjennomsnittsfart for løpet på 12.42 km/t.
Min total hviletid var 83 timer og 49 minutter. Det er ca 30 timer mer enn Tore Bergby. Denne tiden inkluderer de to lange hvilene på sporet mellom Levajok I og Skippagurra og mellom Neiden I og Kirkenes.
Jeg ville ikke ha gjort 100-mila på noen annen måte første gang jeg gjennomførte den.

Jeg lærte mye om hundekjøring i løpet av den uka jeg var på reise gjennom Finnmark. Jeg er blitt mye mer ydmyk i forhold til hundene og har funnet en stor ro i forhold til det å være hundekjører. Vi har hatt fremgang hvert eneste av de 6 årene vi har holdt på med konkurransekjøring. Det er antakelig derfor jeg føler at det er helt OK at vi gir oss nå. Det er mange faktorer som spiller inn i avgjørelsen vi har tatt etter 100-mila. Først og fremst har jeg oppnådd det jeg ønsket i løpet av den tiden vi har holdt på. 100-mila var den store drømmen. Den er nå bak oss.
Kommunen har bestemt å asfaltere store deler av høsttreningsløypa vår. Det setter punktum for den viktige treningen før sledesesongen starter.
I løpet av det siste året har vi brukt ca 110 000 kr på hundeholdet, inkludert Finnmarksløpet. Det er vanvittig mye penger. En sånn utgift kan ikke fortsette i det uendelige uten betydelig sponsing.
Sist men ikke minst ønsker jeg å lette den konstant dårlige samvittigheten jeg har hatt ovenfor Ann-kristin, til tross for at hun har oppmuntret meg hele veien. Nå ønsker jeg at vi skal kunne gjøre flere ting sammen neste sesong. Vi skal ha 12 hunder med oss videre og trene for å kunne gjennomføre noen lange fine turer i løpet av vintrene vi har foran oss. Padjelanta og Sarek nasjonalparker ligger utenfor vår stuedør. Neste reise går dit.

Takk

Først og størst til Ann-Kristin og Anders for utrettelig innsats som handlere

Bjørnar Hansen hos Toyota Nordvik, for startkontingent og mye mer
Byggmester Gunvald Johansen, for hundesokker og sledebelegg
Skagen hotell, Bodø, for hunden Bjørne
Dekkpartner, Bodø, for dekk til hundehengeren
Statoil Olav V gate, for diesel
Red Fox, Sørreisa, for klær og utstyr
Intersport, Bodø, for klær og utstyr
Schenker logistics, for transport av depotet til Alta